Står du fjellstøtt i valgene dine?

Det føles ironisk nok som om det er oppbrukt å snakke om tid. Men det tror jeg er uriktig, i beste fall helt feil. Det er riktig og viktig å snakke om tid så vi kan starte på reisen med å gjenvinne kontrollen over tiden igjen.

Tenk deg følelsen. Av full kontroll. Av å håndtere uforutsette ting med et smil, med en «dette fikser jeg»-tanke. Åh, jeg har så lyst til å være slik, tenker jeg. Men jeg vet at jeg kan få det til – jeg kan, om jeg prioriterer riktig.

Tidsbruk er noe som virker som et evigvarende hett tema, både rundt middagsbordet, men også i det offentlige ordskiftet. For noen uker siden. Da  Foreldreblogger Marte Frimand-Anda og foredragsholder, og forfatter av den nye publiserte boka Tid til alt (anmeldelse kommer), Cecilie Thunem-Saanum, gjestet God Morgen, Norge. De snakket nettopp om tid, og prioriteringer. Og jeg kjente iveren steg i meg; jeg er absolutt ikke en tidsprioriteringsmester, men jeg skjønte at jeg ser verdien av å forsøke å priroritere den tiden man har til rådighet, og her er det kun én parameter som skal være gjeldende: deg selv. Ingen andre.

I sommer var jeg så heldig å høre Lene Marlin holde foredrag under Kvinner i Tiden, i Tromsø. Hun snakket mye om tiden, og viktigheten av å prioritere. «Daglig blir jeg nødt til å ta det som kanskje mange rundt meg vil kalle fjerne valg. Jeg har ingen garantier. Jeg kan bli syk igjen», sa hun. Og selvfølgelig gjorde det meg inspirert, det er jo gjerne sånn vi vil leve, alle sammen. Så begynte jeg å tenke: kan man virkelig leve sånn i praksis?

For å gjøre en mangefassetert opplevelse kort: dagen i Tromsø er en av de sterkeste opplevelsene i livet mitt, følelsesmessig. Tettpakket med adrenalin og tårer. Mye av det sto Lene for. Da hun gikk av scenen i kulturhuset fikk hun trampeklapp – hele salen reiste seg, og samtlige tørket tårer. Jeg og Miriam, kollegaen min i Bevegelsesbegeistring, gikk ut av salen og ventet tålmodig. Vi var så heldig og hadde en avtale med henne, Lene. For å si takk – for åpenheten, for inspirasjonen. Men der og da var vi nokså mettet på inntrykk, så det føltes helt godt, og veldig forståelig å høre at Lene trengte å summe seg litt.

IMG_0221

Minuttene gikk, og etter hvert fikk vi øye på henne bortest i gangen. Der stod hun, tilsynelatende rolig. Hun pustet, og stod stille. Vi så, og hun kunne med enkelthet skimte pressen som stod og ventet foran Miriam og meg i køen. Etter en liten stund fikk pressen beskjed om å gå, Lene hadde ikke kapasitet til å prate med dem denne dagen, ble de fortalt. Lene valgte å bruke tid hun trengte – tid til å nullstille seg, tid til å være. Leve. Eksistere – på Lenemåten. Hun tok valg, et modig valg. Pressen måtte vike. På hjemmebane. Kameramannen og jornalisten fra det som kan være Nordlys eller iTromsø snudde, og smilte til oss da de gikk forbi: «Det ble ikke vår tur denne gangen – lykke til med møtet deres», sa de. På dette tidspunktet hadde vi ingen forventninger, bare forhåpninger. Etter noen få minutter kom Lene løpende. Hun klemte oss – og vi fikk en fin prat.

IMG_0245

Det var så sterkt å stå på sidelinjen å se hvordan Lene (med Cecilie Thunem-Saanums ord): «stod fljellstøtt i sine valg». Hun tør å velge på egne premisser. La det bli inspirasjon for oss alle – til ettertanke. Jeg minner meg på denne scenen hver dag, helt siden opplevelsen en herlig sommerdag i Tromsø.

Hvordan bruker du tiden din?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

%d bloggere like this: