Tar du ansvar for livet ditt?

medium_5075477519

Nå er alle minutter skumle, kjente jeg. Bak gleden lurte sorgen. Hvordan forklarer du overfor deg selv og andre at du befinner deg i en tilstand du ikke kjenner til? Er det et tegn på å ta mer ansvar for sitt eget liv?

Du vet følelsen du får når hverdagsrutiner blir merkelige: du har bare lyst til  å sove, middager blir ikke så spennende lenger – og familiebesøk blir ikke så koselig som du alltid synes de er. En tilstand av utallige mengder refleksjon og alt for mye slitenhet? Sånn har i alle fall jeg hatt det – i nesten hele desember og første uken av januar.

2015 skulle bli mitt år. Et år fullt av oppturer, hadde jeg bestemt meg for. Samtidig lurte en stemme inni meg. Jeg kjente under hele fjoråret at det jammen snart måtte være min tur til å få uhellet med meg? Vandrende ved min side.

Og i desember skjedde det. Jeg ble lei meg, nedstemt. Våknet av svette, hadde skjelveperioder som på de verste varte i flere timer. Jeg er et menneske som elsker forklaringer. Årsaker. Et derfor gjør meg trygg. Et hvorfor gjør ikke. Jeg leste, tenkte og funderte over hva som skjedde med meg, mens jeg kjente sitringene i kroppen fortsette å komme. Brekningsfornemmelser. Samtidig prøvde jeg å tenke at alt var bagateller i den store sammenhengen. Men kroppen ville nesten bare sove.

Jeg levde vanlige dager, og hadde fine stunder. Men under, som et teppe lå en ukjent følelse. En følelse av redsel, av stress, av negativitet. Og jeg er vant til å kjenne på kroppen hva som skjer – den pleier å gi ganske leselige signaler. Ikke denne gangen.

Forrige søndag nådde jeg mitt foreløpige laveste punkt. Jeg var på vei til fine Kristiansand for å studere igjen. Med mange tårer bak øynene og kilovis med murstein i magen. Jeg gråt, så meg i speilet, gråt litt til. Livsgnisten var så utrolig mye mindre enn den pleide å være. Lite visste jeg at pendelen snart skulle snu.

Forrige uke bestod av mange, lange tanker. Mange, lange samtaler. Både med familie, venner, lærere, konsulenter og psykologer. Jeg hadde bestemt meg for å ta tak i dette, uansett. Og jeg fikk svar. Selv om det ikke var de svarene jeg kanskje med en gang ønsket. Men jeg forstod at selv om jeg har tatt pauser og levd et trivselsfylt liv har jeg likevel ikke gjort det nok. Det har tatt tid å erkjenne at det jeg tidligere hadde så lyst til – ikke er noe jeg higer etter lenger. Jeg ble nødt til å endre på alt. Og jeg forstod.

Nå sitter jeg ikke i noen verv lenger. Det er trist, tungt – men nødvendig. Jeg har to små deltidsjobber, og har laget meg en fridag i uken. Og jeg storkoser meg med et fantastisk skrivekurs, og flere skriveprosjekter. Jeg har skapt mer tid til å skape.

Lærdommen jeg tar av dette er flersidig. For det første så ser jeg tydeligere at ting går i perioder. Det er lov å gjøre endringer i livet sitt. Det er sunt. Da tror jeg du er på ditt beste, at du lærer mest! Og vi vil vel alltid vokse – vil vi ikke?

I tillegg lærte jeg viktigheten av å ta seg selv på alvor. Fordi jeg forstod at jeg er den viktigste i livet mitt. 

Når tar du ansvar for ditt liv?

Et nytt år. Nye muligheter.
Foto: Pink Sherbet Photography via photopin cc

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

%d bloggere like this: