Formidlingskunsten

Du vet den følelsen du får når en låt virkelig treffer deg? Eller den stillheten de få sekundene etter at noen har fortalt noe skikkelig bra? Det er så mange der ute som får sagt ting så det stikker langt ned i hjerterota. Noen av dem tenkte jeg å hedre nå.

Som mange av dere vet er jeg opptatt av formidling. Det har likevel ikke kommet så tydelig frem på bloggen til nå. Sånn går det nå det skjer så mye annet det er spennende å snakke om. Først må jeg få takke dere alle for en den enorme responsen på tanker om at karakter betyr mer enn karakterer. Det er gøy å se at et budskap virkelig treffer.

For det meste handler om formidling. Hva er det som gjør at noen mennesker virkelig når frem til oss? Hvorfor lar vi oss bevege av noen låter fremfor noen andre? Det er tema jeg sikkert kunne skrevet en lang avhandling om, men jeg har gjort meg noen tanker.

For det første handler det om ektehet. Opplevelsen av noe autentisk, og ikke-tilgjort. Se på Ole Paus, for eksempel. Han har tvilsomt blitt en folkekjær artist på grunn av sangtalentet sitt. Det er heller evnen han har til å legge troverdighet i hvert eneste ord han synger. Du tror på han. Se bare på Lene Marlins reaksjon da han fremførte ‘Masken’ (Disguise) under fjorårets Hver gang vi møtes:

I tillegg handler det om troverdighet. Det er ikke like troverdig at en person snakker eller synger om et tema man ikke har kjennskap til. Jeg tror dette er mye av grunnen til at for eksempel noen musikere oppfattes konstruerte, mens andre oppleves som ekte, ærlige, til å stole på. Det er troverdig at Reidun Sæther sist Stjernekamp sang om å ikke gi seg før man når målet, for eksempel.

Eksempel på troverdig formidling fikk vi tidlig forrige uke da Kjendisgallaen gikk av stabelen. Lene Marlin ble kåret til Årets forbilde, og holdt en gripende takketale der hun oppfordret til større åpenhet om psykiske vansker.

Sist men ikke minst handler det selvfølgelig om identifikasjon og nærhet. Vi lar oss bevege fordi vi lett kan kjenne oss igjen i det som formidles, eller tenke oss til hvordan det hadde vært å oppleve det som skildres. Tenk bare på «Styggen på ryggen»:

.

Du kan si hva du vil om coverlåter, men det er fantastisk gøy når noen klarer å tilføre originalen noe nytt. Eksempelvis når singer-songwritere covrer rockelåter og får frem såre temaer på nye måter. Se bare på Shoreline. En forholdsvis trist låt av svenske Brother Daniel. Låta er gjort av også svenske Anna Ternheim:

Dette er bare noen av utallige favoritter. Å formidle er en kunst, det er inspirerende å se mot de som virkelig klarer det.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

%d bloggere like this: