Livets mellomrom

Jeg sitter på bussen. Reflektert. Rolig. Og belest etter tre år på bachelorutdanning i kommunikasjon. Men jeg er også ofte sårbar og usikker.

20140609-163339-59619893.jpg
De siste månedene har familien min vært gjennom noen skikkelige berg- og dalbaner. Og det har selvfølgelig preget meg. Men dette innlegget handler ikke om meg eller dem. Det handler like mye om deg og dine.

Jeg har tro på ekte godhet og åpenhet. Uten filter. I sin reneste form. Men de er vanskelig å jobbe med, skrive, tro på og uttrykke.

Alle ord jeg har lyst til å uttrykke føles så mett på mening. Det er liksom ikke rom for nyanser. Godhet og åpenhet forfaller så ofte til naivisme. Er du snill og åpen, så er du liksom ikke langt unna det dumsnille heller, tenker vi gjerne.

Trenger det være sånn? Jeg tror ikke det. Jeg har troen på nyansene – og jeg tror ikke det ene ordet utelukker det andre. Men det har ikke alltid vært sånn. Lenge var mange ord dikotomier for meg. Binære opposisjonspar. Ord som komplementerte hverandre, som beskrev noe forskjellig. Enten var jeg glad eller trist. Enten elsk eller hat. Var jeg glad over noe kunne det føles uendelig fjernt og uoppnåelig å bli trist. Men veien var ikke alltid så lang til det triste, og med ett opplevde jeg den tidligere gleden som kvalm, falsk og vulgær.

Heldigvis har noe lært meg at det ikke alltid trenger å være slik. Og at gleden og sorgen kan oppleves like ekte likevel. Kanskje er det tiden, ordene eller vennene som har krysset min vei som har lært meg dette? Kanskje noe kommer fra meg selv. Jeg vet ikke.

Men jeg vet at jeg har fått troen på nyanser. Jeg liker mellomrommene mellom hat og elsk, glede og sorg. Vemod og melankoli er ord som for meg beskriver disse mellomrommene; de består av halvt glede og halvt sorg. Og slik er livet. Vi lever i mellomrommene. Så nå gjelder det å anerkjenne dem.

Neste gang du feller en tåre kan du huske på det; at latteren kanskje sitter løsere enn du aner.

Jeg trøster meg med troen på åpenhet om disse mellomrommene når livet krever sitt av meg og de rundt meg. At sorgen og gleden vandrer til hope er ikke nytt, men det er kanskje på tide å få økt bevissthet omkring disse overgangene – og mellomrommene.

Vi kan i alle fall forsøke?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

%d bloggere like this: