Min nakne sannhet

Det krever en viss mengde mot og viljestyrke å kle seg naken. Å blottstille seg. Likevel er det nødvendig.

Det er ikke ment som egoisme, eller et «se-på-meg»-innlegg. Det er ment som en vei frem mot mer åpenhet. Og kanskje, bare kanskje, en trøst til andre som kjenner seg igjen i noe – eller i alt.

For alt er ikke alltid bra.

Nå snakker jeg ikke om mitt liv som en 22 år gammel jente i rullestol. Eller, jeg gjør nok det òg – for det er en del av meg. Men ikke den viktige delen av meg. Jeg har CP, eller cerebral parese, som det også kalles. En lammelse av deler i hjernen som gjør at utførelsen av bevegelser ikke blir optimale. Og noe som gjør at jeg altså sitter i rullestol. Men når sant skal sies så tenker jeg nesten ikke over det. Ja, det er faktisk mulig. Jeg signaliserer etter beste evne at jeg er en helt vanlig jente – og som regel blir jeg oppfattet som det også. Jeg er heldig at problemet ikke ligger her. Det kunne det nok ha gjort i større grad. Jeg har ikke vondt, blir ikke sliten, og bruker få krefter til å irritere meg over hjelpemidler eller NAV-systemet. De er ikke verdt det.

Samtidig gjør det problemene mine vanskeligere å bære. Det hadde vært så lettvint å kunne skylde på noe konkret og noe så synlig. Men lett skal det ikke alltid være. Jeg får ofte følelsen av at når folk ser jeg fungerer så godt fysisk, så er alt hyperflott. Superfantastisk. For jeg er jo så sterk og selvhjulpen, liksom!

Men jeg er ikke sterk. Føler meg faktisk ganske ofte svak. Lenge har jeg trodd at alt har vært en del av personligheten min. For det er vanskelig å skille et problem fra noe som kun er et personlighetstrekk. Det kunne for eksempel være et personlighetstrekk at jeg er faglig sterk og trives med skolen. Et annet kunne være at jeg er sosial og liker å treffe nye mennesker. Men disse trekkene viser ikke hvordan alt egentlig er.

Det har tatt tid for meg å skjønne det. Å bli kritisk til sine egne tanker. Å skjønne at det ikke er normalt å få så høy puls når man får tilbake en prøve, eller så  mye vondt i magen. Jeg trodde jeg hadde tarmbesvær – men nå vet jeg så mye bedre.

Det finnes en del tanker i meg som jeg nå forstår jeg ikke har behov for. Tanker som strengt tatt ikke behøver å være der. Da jeg var liten var jeg mye redd for konkrete ting som å sitte alene i bil, eller å bli stukket av veps. Og da mener jeg redd. Livredd. Jeg ble utmattet av tordenvær fordi sjelen min danset disco inni meg. Da visste jeg ikke. Jeg var redd, og så gikk det over. Fikk skrekken og sugde det inn med sugerør.

Etter hvert så jeg at jeg var redd for flere ting. Redd for at mamma ikke kom hjem fra butikken. Redd for hva som kom til å skje dersom hvis. En gang jeg var på ferie var jeg overbevist om å bli drept i et terrorangrep. Ekkelt der og da. Latterlig teit etterpå.

Jeg ser at alt dette ikke er teit. Det er en utfordring. Mest sannsynlig noe som kan diagnostiseres. Angsten har flyttet seg, ikke forlatt meg. Nå kan jeg være redd for nære relasjoner. Å miste kontakten med venner. Å miste kjæresten min. Han vet det så inderlig vel, den smerten som rammer meg – men han holder ut. Jeg er evig takknemlig. Noen ganger gjør det vondt å dra hjem til Oslo, fordi jeg er redd for om kjæresten min sitter i Kristiansand og analyserer en tidlidere krangel. Andre ganger er det vondt å dra fra Oslo, fordi jeg ikke vil miste familien min. Angst er ikke til å bli klok på.

Likevel forsøker jeg den å lære å kjenne. Litt hver dag. De fleste dager er den grei med meg, og jeg har det fint. Ler, puster, lever. Men andre dager kommer den snikende mot meg – og jeg blir redd. Redd for at angsten skal vinne.

Da blir jeg gjerne trist. Det kan være ganske trist å være så mye redd. Jeg er lei av å ha hjertebank og hovne øyne. Selv om jeg jobber stort kognitivt hver dag – er jeg sikker på at dette i seg selv er en ennå større hjelp. Jeg vil vise det frem til dere, fordi jeg bryr meg – og fordi dere vil forstå. Sammen blir byrden mindre å bære.

Jeg har angst og depresjon – men jeg har også veldig mye mer som er på vei til å ta overtaket.

Jeg heier på meg selv. Jeg er glad fordi jeg tør. Det er aldri godt å være naken, men det er alltid godt å letne hjertet.

«Here is my sentence

the awareness of me

covered in mist

and then lost in the sea

made of the traces haunting me down

earlier pathways are still around

how come the rain keeps on falling

even though the sun is awake?

Solitude and fear they are calling

here I am

lost in the flood once again»

Nå øver jeg på å spytte det ut. Si ifra når jeg ikke er enig. Le når jeg er glad, og hyle fordi jeg er lei meg.

4 tanker om “Min nakne sannhet

  1. Veldig godt skrevet Marit.

  2. Ole Håvard Seland juli 17, 2013 — 5:24 am

    🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this:
search previous next tag category expand menu location phone mail time cart zoom edit close